Sandefjords store sønn, Hans Sperre senior (1937-2002), er en av de mestvinnende norske badmintonspillere med sine syv junior NM-titler og 31 senior NM-titler, hvorav 10 i herresingle med like mange kongepokaler, 16 lag-NM-titler samt to titler i Det åpne norske mesterskapet (NIC) i mixeddouble sammen med Randi Holand (Gulbrandsen).
Som klubbtrener, landslagstrener, klubbstyremedlem, forbundsdelegat, meningsutveksler, ideskaper, opponent, «innpisker», provokatør, kommentator, lokaljournalist og debattant gjennom flere tiår etter hans aktive karriere - var han alltid sentral, klar, tydelig, dominerende, entusiastisk og engasjert – og overfylt med kjærlighet til fjærballsporten.
Fra Sandefjords Blad har vi sakset følgende kronikk skrevet av tidligere toppidrettssjef ved Sandefjord videregående skole 1995-2019, Tor Hansen:
«Hans Sperre, født i 1937, er den personen innen idretten på herresiden som gjør Sandefjord-navnet berømt i flere tiår fremover. Sperre-familien er blant de første i Sandefjord som satset stort på handel med kolonialvarer. Hans Sperre slapp å tenke på utdanning og yrkesvalg. Han var født inn i matbransjen.»
«Sperre var en ener. Hans kreativitet til å trene selv og andre innen individuelle idretter var forut for sin tid. Han ble tidlig bitt av nettballsporten badminton som ble etablert i 1948; Sandefjord Badmintonklubb. Her trivdes han som Muhammed Ali i bokseringen. Badminton inne i en hall gav han mulighetene til å være seg selv. Allerede i 1954 vant atleten fra Sandefjord sitt første NM-gull i badminton. I Jotunhallen, som ble spesiallaget for badminton og håndball i 1963, ble han kongen. Det sluttet ikke før i 1982 med 56-NM-titler og 10 kongepokaler.»
«Hans Sperre burde ha fått Egebergs Ærespris, mener mange – den høyeste utmerkelsen i norsk idrett. Hans unike egenskaper innen fotball og badminton på nasjonalt- og internasjonalt nivå. Dyktig innen tennis, friidrett og andre idretter. Det er ingen idrettsutøvere i Sandefjords historie som kan vise slik kvalitet og bredde. Da han altfor tidlig døde av kreft i 2002, var det svært mange av oss som sørget over tapet av den kanskje ide sterkeste idrettspersonen i hvalfangerbyen.»
UNGDOMSLANDSLAGET: Året var 1957. Motstander var Sverige som vant 7-2. Men Hans Sperre vant begge sine singlekamper. Fra venstre: Knut S. Halvorsen (lagleder), Hans Sperre, Per C. Corneliussen, Svein Goli og Arvid Gulliksen. Foto: Skjermdump fra Sandefjord jubileumsbok.
KUN ETT ORD
«Alle» hadde et forhold til eller har hørt om Hans Sperre. For å få et bredt og mest korrekt bilde, karakteristikk og beskrivelse av nestoren fra Sandefjord, har vi snakket med ni personer som sto ham aller nærmest på og/eller utenfor banen - som spiller, som trener, som makker, som kollega, som konkurrent, som menneske eller som sønn.
Vi spurte panelet om de først kunne beskrive Hans Sperre med kun ett ord (hvis mulig – skjønt et par av dem trengte noen ekstra ord). Lenger ned i saken skal de få beskrive ham med så mange ord de ønsker.
Panelet:
- Arne Langnes (89 år – skolekamerat/klubbleder): - Idrettsgeni.
- Inger-Mette Bjørvik (75 år – spiller/1 NM-gull i MD med Hans): - Kunnskap.
- Hans Sperre jr. (57 år – sønn/spiller): - Engasjert.
- Randi Gulbrandsen (89 år – spiller/8 NM-gull i MD med Hans): - Vinnerskalle.
- Else Thoresen (64 år – spiller/4 NM-gull i MD med Hans): - Tydelig.
- Harald Nettli (82 år – spiller/rival/5 NM-gull i HD med Hans): - Dominerende og autoritær på og utenfor banen.
- Terje Dag Østhassel (74 år – spiller/trenerkollega): - Karismatisk.
- Knut W Engebretsen (76 år – spiller/rival: - Dedikasjon til idretten. -Og, legger Knut til: - Hans engasjerte seg både som spiller, leder, trener, administrator, journalist og som venn gjennom sin karriere og levetid.
- Elisabeth Sommerfeldt (78 år – spiller): - Engasjert.
LANDSLAGET: Trener Hans Sperre har samlet sine tropper (på 1970-tallet). Fra venstre: Kjell kaupang (lagleder), Harald Nettli, Else Thoresen, Petter Thoresen, Kari Histøl, Knut W Engebretsen, Anne Svarstad, Hans Sperre og Håkon Ringdal. Faksimile s Blad.
FAR, TRENER OG VENN
Ditt første møte med Hans?
Arne: - Jeg møtte Hans for første gang da vi gikk på middelskolen. Vi satt ved siden av hverandre. Han fikk meg til å begynne å spille badminton som 14-15-åring.
Inger-Mette: - Da Betten (søster Elisabeth, red.anm.) og jeg begynte med badminton, så sa han tidlig at vi hadde talent.
Hans jr.: - He he, litt vanskelig for meg, kanskje.
Randi: - Vi møttes i hallen hjemme i Sandefjord allerede i 1950.
Else: - På trening i Jotunhallen. Jeg hadde trening før elitespillerne.
Harald: - Jeg husker ikke helt vårt første treff. Men vi var sammen på landslaget fra 1960 som de to beste singlespillerne og som doublemakkere i alle landskampene. Jeg nådde vel 50 landskamper i 1977.
Terje: - Det var litt spesielt – ja, før jeg begynte å spille badminton selv. Han var en dyktig fotballspiller for Sandefjord Ballklubb, uttatt på Pressens lag i den årlige dysten mot A-landslaget. Men det var i 1964 historien skjedde på Kristiansand stadion i 2. runde i cupen mellom Vigør og Sandefjord. Hans var eneren på banen og måtte stoppes ved at han fikk frimerke. Han klistret seg til Vigørs bestemann, slik at tre mann løp tett sammen – et underlig skue. Slik ble Hans Sperre en snakkis i min verden for første gang.
Knut: - Det var vel som guttespiller under en turnering i Sandefjord, der Hans var den store stjernen. Det viktigste «møte» var finalen i herresingle under NM i Bergen i 1972 der jeg tok min første kongepokal.
Elisabeth: - Hans var en etablert spiller med flere NM da jeg startet opp. Det første minnet jeg har er fra treningsleir en sommer i Sandefjord tidlig på 60-tallet. På avslutningskvelden underholdt Hans. Han sang «Island in the sun» like flott som Harry Belafonte for oss.
Om ditt forhold til/samarbeid med Hans?
Arne: - Vi har jobbet i tospann med badminton gjennom hele våre voksne liv.
Inger-Mette: - Jeg spilte mixed med ham. Og jeg var trener for de minste i samarbeid med Hans.
Hans jr.: - Han var min far og trener. Etter hvert som jeg ble eldre, også en god venn, følte jeg. Vi hadde så mye felles – først og fremst vår brennende interesse for badminton. Men også for sport generelt og andre ting. Samtalene våre var mange og lange, også etter at jeg flyttet fra Sandefjord før fylte 21 år. Vi snakket både på telefon og når vi traff hverandre om sommeren og ellers. Men først og fremst var han jo min far som jeg var veldig glad i.
Randi: - Hans var min mixed-partner hele tiden.
Else: - Vi hadde et «sterkt» forhold – jeg visste at han alltid var der. Samarbeidet utviklet seg over tid. Gode råd fra sidelinjen ble til mange timer med trening i Jotunhallen.
GULLPAR: Else Thoresen og Hans Sperre vant fire NM-gull i mixeddouble. Faksimile Sandefjords Blad.
Harald: - Hans var en selvskreven landslagskaptein fra første NBF-samling i Bugårdsparken i Sandefjord.
Terje: - Vi hadde en god dialog som trenere, selv om bakgrunnen og væremåten våre var forskjellige. Han var ikke spesielt interessert i den teoretiske biten, men han støttet meg etter at jeg tok badminton som hovedidrett i 1972-74 og jeg ble faglig ansvarlig og landslagstrener. Han godtok greit at noe måtte skrives ned og teoretiske spørsmål var ikke uinteressante. Men først og fremst var han en inspirator for de som ville noe. Det gjaldt å spille lurt og gi alt.
Knut: - Hans ble i den første delen av min karriere den store rivalen i både single, double og mixed, men samtidig en støtte på landslaget og som landslagskaptein.
Elisabeth: - Jeg konkurrerte mot ham, spilte med ham på landslaget og samarbeidet med ham i ledelse av landslaget og i toppidrettskomiteen. Hans hadde sterke meninger og klar tale. Han hadde et brennende engasjement for sporten. Det var gøy å spille mot ham, og det var alltid fair play.
ALLTID FULL GASS
Beskriv/karakteriser/mennesket/spilleren/makkeren/treneren/lederen Hans?
Arne: - Hans hadde enorm tro på seg selv som spiller. Han var autoritær som trener. Men han var fair/rettferdig.
Inger-Mette: - Hans var en streng, men dyktig trener. Han var god til å motivere meg. Som makker, trener og leder var han også veldig dyktig.
Hans jr.: - Engasjert, temperamentsfull, konkurranseinstinkt og han stilte høye krav for han visste hva som krevdes for å kunne bli en god badmintonspiller. Han var veldig dyktig taktisk og teknisk i og med at han selv hadde vært spiller på høyt nivå. Han visste at det kunne koke i hodet under kamper, så han var veldig rolig i for eksempel i pausene mellom settene. Vi resonerte sammen om utviklingen i kampen. Det gjorde han nok for at han visste at jeg, spilleren, måtte likevel gjøre jobben selv. Så altfor mange detaljerte råd var ikke hans melodi. Vi var stort sett enige i hva som skjedde på banen og hva som behøvdes å gjøres – der tenkte vi likt. Når det gjaldt treningsopplegget, var han like engasjert. Mye hard og variert trening var hans oppskrift. Det holdt gløden ved like, i hvert fall for meg i massevis av år.
Randi: - Hans var alltid hyggelig mot meg da vi spilte mixeddouble sammen.
Else: - Som trener var han veldig drivende, «rett på» og han ga seg aldri. Han pakket ikke inn budskapene, hverken positive eller negative. Kravene til fysisk form var høye. Den optimale fysiske formen var en forutsetning for videre jobbing med forbedring av spillet.
Harald: - Hans var en topptrent idrettsmann og en samlende person og venn for oss alle. Han var en typisk vinnerskalle og ga alltid full gass.
Terje: - Som spiller var han teknisk god med god rekkevidde og nøyaktighet. Ikke spesielt rask. Men høy som han var, ble angrepslagene harde og steile. Men det var mentalt og taktisk han var sterkest. En enorm fighterevne og urokkelig tro på seier. God touch. I defensiven i doublene var kanskje Hans sin beste del.
- Som trener hadde han karisma, tydelighet, kraft, engasjement, ambisjoner og initiativ ut av en annen verden. Samtidig opplevde jeg ham som veldig snill midt opp i all kraften.
- Som menneske var han direkte, ærlig og gikk til verket med full kraft. Han hadde svarene, men stilte vel egentlig ikke spørsmålene.
KLAR TALE: Hans Sperre eller Mr. Badminton, var klar og tydelig i sine meninger – om det meste egentlig. Faksimile Sandefjords Blad.
Knut: - Den mest dedikerte, treningsvillige og seriøse utøveren fra sin generasjon. Videre hans engasjement og ambisjoner for norsk badminton. En hard konkurrent som aldri ga seg før siste ball var slått, Som trener – sett i ettertid – var han nok, som norsk badminton generelt var på den tiden, for lite fokusert på tekniske bevegelser og hurtighetstrening. Som leder var han bestemt og fokusert og ikke den mest diplomatiske. Hans forhold til langsomme plastballer for elitespillere er nok i etter tid sett som en hemsko for utviklingen av norsk badminton på den tiden.
Elisabeth: - Hans var en dedikert konkurransemann i alle sammenhenger. Stilte samme krav til alle som til seg selv. Stilte godt forberedt i all sammenheng.
Hvordan var han å samarbeide med?
Arne: - Han var et oppkomme med ideer for utvikling av badminton, både på nasjonalt plan og klubbplan. For meg også en administrator. Han var en perfekt samarbeidspartner for å sette ideene hans ut i virkelighet.
Inger-Mette: - For meg var han veldig grei å samarbeide med, både som trener og medspiller. Jeg var aldri redd for å si mine meninger, selv om det ikke alltid var like lett.
Hans jr.: - Jeg skulle lyve om jeg ikke sa at det noen ganger ble høyrøstet mellom oss. Det var nok mer slitsom for de rundt oss, fordi vi var begge ganske like med litt for korte lunter i visse situasjoner. Men det gikk fort over, og begge ble venner etterpå. For min del som fars sønn så var det selvsagt noe med at ungdommer er litt opposisjon til sine foreldre. Det var nok en del av grunnen her. Men, dette var unntaket. Stort sett hadde vi et fantastisk samarbeid. Jeg kunne ikke ønske meg en dyktigere og mer engasjert trener. Det vet jeg også gjelder for mange av mine klubbkamerater også som jeg vokste opp med. De satte alle veldig stor pris på far og mange ganger også langt senere i livet. De har sagt at de var veldig glade for alt de lærte av far. Ikke minst innstilling, tæl og at hardt arbeid er det som kreves og gir resultater.
Randi: - Samarbeidet vårt på banen fungerte veldig bra. Han sa ofte til meg: «Bra Randi».
Else: - Som makker var Hans veldig god på å håndtere stress i avgjørende deler av kampene. Han overførte en ro til meg i disse situasjonene som var avgjørende for at jeg kunne spille på mitt beste. Hans ga tillit.
Harald: - Personlig likte jeg løpstrening særdeles dårlig, da det var kjedelig og ensformig. Hans var den eneste som fikk meg til å løpe Bugårddammen rundt på samlingene.
Terje: - Det kom aldri noe skjevt ord mellom oss, selv om han var svært frittalende og engasjert.
LOJAL OG RETTFERID
Enkelt episoder om/hendelser med Hans?
Arne: - I ung alder var Hans en rabagast/bohem som kunne gjøre de merkeligste spikene. På middelskolen hadde vi pulter med lokk til å løfte opp. I Hans’ pult var det masse matpapir. En dag satte han fyr på papiret og lukket igjen lokket. Etter kort tid nærmest eksploderte det hele og en enorm røyksky veltet ut i klasserommet. Evakuering og møte på rektors kontor! Eller – fotballspilleren Einar Bruno Larsen i Vålerenga var også en bohem og god venn av Hans. De bestemte seg for å innkalle til pressekonferanse. Jeg tror det var på Hotel Bristol i Oslo. Hans skulle melde overgang til Vålerenga. Bare tull. Målsetningen var å få en bedre lunsj.
Inger-Mette: - Jeg husker en gang som Hans og jeg skulle spille turnering i Malmø. På vei til Fornebu kjørte vi av veien grunnet snøstorm. Og deretter skulle vi fly i dette uværet, hvilket gjorde meg hysterisk. «Det er ikke farlig, Inger-Mette» sa Hans til meg. Jeg stolte helt og holdent på ham. Hans var alltid positiv og grei imot meg, selv om han ikke var det bestandig mot andre.
Hans jr.: - Jeg synes følgende episode sier om hvor ekstrem lojal og rettferdig han var. Jeg skulle singlefinale i NM mot Erik Lia. Jeg var litt nervøs før kampen, så jeg ville bare snakke litt med far på forhånd. Dette var under et av de årene Erik bodde i Gøteborg samtidig med meg. Han måtte representere en klubb i Norge. I og med at jeg spilte for Sa BK, så meldte også Erik seg inn der i disse årene. Da jeg spurte far om han hadde noen gode tips, så han bare på meg, smilte og sa: «Erik har du spilt mot imot siden du var liten. Dessuten så representerer han Sa BK. Så dette må du finne ut selv om hvordan du skal legge opp taktikken.»
Terje: - En gang husker jeg at han innrømmet at han tok til seg det som ble sagt. Det gjaldt sønnen hans, Lille-Hans, som jeg mente burde trene mer styrke for å bli en sterkere spiller internasjonalt og vinne på det. Men Store-Hans sa: «Han skal bare spille og spille uten feil og vinne på det». Få år senere så han imidlertid annerledes på det. Da jeg spurte ham om Lille-Hans om hvordan det gikk, sa han med fynd og klem på sin vestfolddialekt: «Han må bli hurtiære».
Knut: - Hans var sjåfør på vei til landskamp i Nederland. I Danmark var vi så uheldig å kjøre over an katt. Hans stoppet bilen, tok på seg hansker, gikk ut, plukket opp katten, spurte seg rundt hvor den hørte hjemme - men ingen var hjemme, la den på trappen og kjørte resolutt videre. Det neste som huskes om Hans var en streng og ubøyelig landslagskaptein under landslagstrening i Jotunhallen og ikke minst med «en-times-løp» rundt Bugårdsdammen.
Hva gjorde ham eller hva kan du si om hans vinnerskalle?
Arne: - Han hadde som sagt en enorm tro på seg selv. Å tape var aldri noe tema.
Inger-Mette: - Hans likte aldri å tape. Han hadde en unik vinnerskalle og var en ener som utøver. Som trener, enten det var i badminton eller i fotball, handlet det også alltid om å vinne. Rett fokus og rett innstilling.
Hans jr.: - Han trente mye fra han var ung. Han spilte badminton og fotball på toppnivå. Angående fotball - så sa han at det var ikke mange ganger han hadde markering på seg de siste 15 minuttene av kampene. Da orket ikke de aller fleste av motstanderne ikke løpe etter ham mer. Slik var han i badminton også. Han levde mye på sin fysikk og han visste at han orket mer enn de fleste. Når han i tillegg var sikker teknisk, så må det ha kostet mye å slå ham vil jeg tro. Dette førte han videre til oss i Sa BK. Utallige er rundene rundt «dammen» utenfor Jotunhallen. Alltid på tid. Så det var konkurranse også i løping både mot seg selv og mot de andre. Dette skapte en fysisk forutsetning som ga oss selvtillit og en tro på at det gikk an å vinne mot gode motstandere.
Randi: - Hans ville alltid vinne.
Else: - Hans var veldig konsentrert og fokusert på oppgaven. Mentalt styrke. Han utstrålte selvsikkerhet. Han hadde en urokkelig tro på at han ville vinne kampen. Det gir ofte gode resultater.
Harald: - Det handlet om innstilling.
Knut: - Innsatsvilje og fokus.
Elisabeth: - Hans var målbevisst og gjorde det han mente måtte til for å vinne.
SOM FAR SOM SØNN: Hans Sperre har til sammen vunnet 26 kongepokaler, fordelt på 10 til senior og 16 til junior. Faksimile Sandefjords Blad.
Hvordan var han sosialt?
Arne: - Hans var en god venn. I helgene spaserte han ofte innom oss sammen med sine to hunder, Sara og Maja. Da var det kaffe og hyggeprat. Tema var nesten alltid badminton og fotball. Jeg husker spesielt sist gang han besøkte oss. I det han skulle gå, sa han: «Jeg har en trist beskjed. Jeg har fått kreft. Jeg vet ikke så mye om prognosen. Men går det galt, så har vi to levd lenge nok.» Hans døde kort tid etter.
Inger-Mette: - Jeg visste ikke alltid hvor jeg hadde ham. Vi kunne stå å prate. Plutselig forsvant han.
Hans jr.: - Jeg trivdes godt i fars selskap. Vi hadde som sagt masse felles interesser. Så det var aldri kjedelig. Når vi ikke var av gårde på konkurranser, så hadde vi det veldig trivelig og sosialt i familien.
Randi: - Han var sosial og han pratet med alle.
Else: - Jeg opplevde at Hans ikke var typen for small talk. Det kommer jo ikke noe godt ut av det. Han var veldig engasjert, og kunne oppfattes som om han hadde de riktige svarene – noe han ofte hadde.
Harald: - Vi utviklet et nært vennskap og bodde hos hverandre da vi spilte turneringer enten i Oslo eller i Sandefjord. Vi hadde mange gode diskusjoner om badminton og vi løste de fleste «store» sakene.
VENNER; MAKKERE OG RIVALER: Harald Nettli (t.v.) og Hans Sperre kjempet både sammen og mot hverandre på 1960- 0g 70-tallet. Faksimile Racket Sport.
Terje: - Hva Hans Sperre tenkte og følte inni seg, får vi kanskje aldri vite.
Knut: - Hans hadde mange gode venner. Men det var nok en del som syntes han var for kategorisk og opptatt av idretten.
Fortell litt om kravene han stilte?
Arne: - Disiplin og fairness. Lille-Hans kom en gang fem minutter for sent til treningen. Da han kom inn i hallen, ropte Hans: «Hva skal du?» Lille-Hans svarte: «Trene, selvfølgelig.» Hans: «Nei, i dag kan du løpe et par runder rundt dammen og gå hjem og dusje. På torsdag begynner treningen klokken 19.» Han kom ikke for sent etter det. Alle ble behandlet likt.
Inger-Mette: - Vi måtte alltid være presis på trening. Og vi måtte terpe på slagene på hver eneste trening. Mye løping måtte vi også.
Hans jr.: - Først og fremst at vi som skulle være med i konkurransegruppen, måtte være villige til å trene hardt – både på og utenfor banen. Det var og er en grunnforutsetning for å kunne hevde seg i badminton.
Randi: - Hans stilte ingen krav til meg.
Else: - Hans var veldig tydelig på hva som måtte til for å bli bedre. Han stilte høye krav til det fysiske, innstilling og dedikasjon. Dette kunne nok virke overveldende.
Terje: - Han vil bli husket i mange årtier fremover som en idrettsmann og leder som stilte høye krav til seg selv og omgivelsene.
Knut: - De største kravene stilte han nok til seg selv i treningsarbeidet. Det vises best ved hvor lenge han holdt landslagsnivå. Som spiller på klubb- eller landslagsnivå var man aldri i tvil om hva Hans mente om kondisjonstrening og spilletrening.
STORT HJERTE
Om hans egenskaper?
Arne: - Hans oppkom av ideer og evnen til å se strategiske muligheter for utvikling av norsk badminton. Det var Hans’ ide at Sandefjord BK skulle påta seg arrangementet av VM for lag (1996 red.anm.). Viktig for norsk badminton og han satte Sandefjord på kartet.
Inger-Mette: - Hans fikk frem mange gode landslagsspillere. Han satte virkelig Sandefjord på badminton-kartet.
Hans jr.: - Mye er allerede skrevet. Veldig dyktig både taktisk og teknisk. Et brennende engasjement som smittet over på oss spillere. Og – veldig rettferdig.
Else: - Drivende, motiverende, tillitsskapende og ønske om å bidra til utvikling.
Terje: - Han kunne være sint, men også smilende. Han var som regel i godt humør og hadde evne til å smitte med en glad stemning og god humor. Han bidro sterkt til Sandefjord BKs posisjon som landets beste klubb og til at norsk badminton hadde et høyt nivå.
Hva kan du si om privatpersonen Hans?
Arne: - Han var en person som var opptatt av at alle skulle behandle fair. Han var for disiplin og orden.
Inger-Mette: - Han var hyggelig og veldig spesiell. Han ville det beste for oss.
Hans jr.: - Han var min far, trener og venn som jeg var veldig glad i.
Randi: - Alltid grei.
Else: - Jeg opplevde at Hans skilte veldig mellom privat- og offentlig liv. Jeg var en del av Hans’ liv i sporten.
Knut: - Et tøft ytre, men en mer følsom person når man kom nærmere inn på ham.
HUNDEELSKER: Hans Sperre på tur med sine to firebente venner; Sara og Maja. Foto: Privat.
NATURLIG SAMLINGSPUNKT
Beskriv hans ettermæle?
Arne: - En bestemt, men fair person, og en fremragende idrettsmann.
Inger-Mette: - En anerkjent sandefjording og badmintonspiller. Og en flink forretningsmann i det sivile liv.
Hans jr.: - Han var ikke bare en glimrende spiller i massevis av år. Men han delte også av sin kunnskap til andre spillere, både under sin egen tid og også etter at han sluttet å spille. Han har på en positiv måte påvirket mange.
Randi: - Hans hadde to fantastiske barn og en veldig hyggelig blid kone.
Else: - Hans var en av Norges beste badmintonspillere gjennom tidene, inkludert hans mange norgesmesterskap. Han var et naturlig samlingspunkt for alle spillere og ledere. Hans var en stor bidragsyter til sportslig utvikling av badmintonsporten i Norge over lang tid. På klubbplan bidro Hans til at Sandefjord BK befestet sin posisjon som landets beste klubb. I mange år var han skribent og skrev klokt og direkte om sporten, resultater og om muligheter/forslag til forbedringer. Til tider skrev han med en skarp penn, som igjen skapte engasjement. Gjennom dette arbeidet hjalp han til med å spre informasjon om badmintonsporten.
Terje: - Jeg tror Hans var så sammensatt og spesiell med henblikk på inspirasjonsevne, kraft og karisma at vi aldri får en badmintontrener som ham. Det skjedde alltid noe rundt ham. Han var hele tiden påskrudd og på hugget. Han hadde nok sine ting som han balet med som vi alle har. Men når jeg tenker tilbake på Hans Sperre – er det med godfølelse over å ha møtt ham og opplevd en person som sto for noe.
Knut: - Ubetinget en av de største i norsk badminton - gitt hans brede engasjement over så mange år.
MED STOR FREMTID FREMFOR SEG: Hans Sperre Sr. Faksimile: Sportsboken 1957.
Andre ting du kan fortelle om Hans Sperre?
Arne: - Jeg vil nevnte to ting. Først. Hans var en uvenn med meg over en lang periode. Det hadde seg slik: Hans hadde vært voldelig overfor en person i Jotunhallen. Styret i klubben bestemte at han måtte få en alvorlig advarsel med beskjed om at han ville bli ekskludert fra klubben, hvis noe lignende skjedde igjen. Jeg var den som skulle forfatte brevet. Da jeg var ferdig, så tok jeg det med til Erik Aggborg, en felles venn av Hans og meg, for å få hans vurdering av brevet. Erik var enig i at brevet oppsummerte saken slik styret ville. Men han la til: «Men Hans kommer til å forstå at det er du som har forfattet brevet». Og slik ble det. Hans følte seg urettferdig behandlet og ville ikke ha noe med oss å gjøre. Han hverken hilste eller snakket med oss. Det gikk rundt et år. Landslaget skulle til Østerrike og jeg var reiseleder – og Hans var trener. Ingen kontakt på flyet eller på toget fra Wien til Klagenfurt. Vi satt i hver vår kupe’. Etter avslutningsmiddagen lørdag kveld, tok Hans kontakt og sa: «Vi kan jo ikke ha det sånn, Arne. Jeg har kjøpt to Cognac og jeg håper at vi kan snakke sammen.» Fra da av var vi nære venner resten av livet – i mange år.
- Dernest. De siste dagene før Hans døde, gjorde han følgende: Han ringte generalsekretær i NBF, Espen Larsen, og hadde en lang samtale med ham om hva som var viktig for å utvikle norsk badminton og for å løfte oss internasjonalt. Likeledes tok han, en av sine siste dager han levde, kontakt med Øistein Ulsnes, daglig leder i Sandefjord Fotball, som var nystartet og ga gode råd om hvordan de skulle lykkes. Det var Hans i et nøtteskall – aktiv til det siste.
Inger-Mette: - Det er klart at Hans har betydd ekstremt mye både for klubben og norsk badminton. Han var for eksempel alltid på forbundstinget og fikk sagt mye – og fikk også gjennomført mye. Både Sa BK og NBF har mye å takke Hans for.
Hans jr.: - Far kunne se litt streng ut. Men alle som kom han nær, fikk også ta en del av hans omsorg og varme. Min mor sier ofte at far var helt fantastisk mot min mormor/hans svigermor hele tiden. Men kanskje spesielt under hennes siste leveår da hun bodde på eldreomsorgen. Han besøkte henne stort sett hver dag og ble kjent med alle de andre eldre som også bodde der. Dette sier mye om far – at han hadde stort hjerte og omsorg for andre.
SØSTRENE HOLAND
Apropos Sperre og Sandefjord og klubbens dominans rett etter oppstarten i 1948 og de neste tre tiårene - må vi også nevne de to søstrene Holand, Randi (f 1936) og Ragnhild (1938-2013). Igjen siterer vi toppidrettssjef Tor Hansen fra hans kronikk i Sandefjords Blad:
«Søstrene Holand var født før og etter Hans. Med treneren og utøveren Sperre ble Randi, den eldste, og Ragnhild mestere i badminton. De er de første damene i Sandefjords idrettshistorie som bemerker seg nasjonalt og internasjonalt. Randi var fast partner i mixeddouble med Sperre. Hun var treningsvillig og et stort ungdomstalent. Randi rappet med seg 31 NM-gull, 10 av dem i single. Hun er av eksperter vurdert som tidenes beste badmintonspiller i Norge. NM- medaljer ble nesten en del av hverdagen for familien Holand i perioden 1953-1968. Ragnhilds 19 NM-gull totalt og syv i single skinner fortsatt. Søstrene var uslåelige i double og holdt internasjonalt nivå i denne idrettsgrenen.»
I 1960 og 61 vant som tidligere skrevet Randi mixeddouble sammen med Hans Sperre under NIC. Hun vant også damesingle i NIC i 1961 – et lykkens år for henne med også NM-gull i både damesingle, damedouble og mixeddouble. Her gjelder også slagordet: «Ingen over – ingen ved siden av».
DOMINERTE: Ragnhild Holand (f.v.), Hans Sperre og Randi Holand (Gulbrandsen) satte Sandefjord på badmintonkartet på 1950-60- og 70-tallet. Faksimile Sandefjords Jubileumsbok.
«Far kunne se litt streng ut. Men alle som kom han nær, fikk også ta en del av hans omsorg og varme».
Sønnen Hans Sperre om faren Hans Sperre.
- - -
Les flere historiske artikler og intervjuer her.
