Else Thoresen ble norgesmester for juniorer for første gang som 13-åring i mixeddouble sammen med klubbmakker Geir Andersen. Petter Thoresen var 16 år gammel da han vant sitt første NM-gull for juniorer (single).
Hun vant sitt første NM-gull for seniorer som 14-åring i mixeddouble sammen med sin læremester, Hans Sperre. Samme år, 1975, vant hun også double sammen med klubbvenninnen Bodil Bugge Aabol. For Petters del var han 18 år da han kunne innkassere sitt første seniormesterskap, i mixeddouble sammen med klubbmakker i Sandefjord BK Inger-Mette Bjørvik.
- Hva er dere laget av?
- Det var alltid et ønske å være hakket bedre enn konkurrentene, svarer lillesøster.
- Ja, si det. Det var nok gleden med å spille og få lov til å utvikle seg. Systematikk var med på å dokumentere det. Jeg var nok den første som førte daglig treningsdagbok, hvor det meste ble notert. Å få «hull» i treningsdagboken så jo ikke pent ut, så det ble fort til daglige treningsøkter, supplerer storebror, som i godt voksen alder har konvertert til maraton og sykling, og legger til:
- I dag som sykkelrytter, hvor det er mye enklere med sykkelcomputere og apper, har jeg fortsatt med det. Alle som sykler i klubben min BOC (Bærum og Omegn Cykkleklubb) logger alt og vi deler med hverandre på Strava (amerikansk internettjeneste for sporing). Målet i 2026 er å gjennomføre 315 kilometer Vättern Rundt i Sverige på under ni timer. Du må ha litt vinnerskalle å være 71 år og tro at du kan gjennomføre det.
- Vel, jeg tror det er en kombinasjon av flere ting – som oppnå resultater fra all trening som ble lagt ned, en sterk vilje og grave frem det lille ekstra da det gjaldt. Jeg lærte mye av kampene jeg tapte, spesielt da jeg var seks år i Danmark. Og jeg var stort sett ganske god til å holde fokus og være mentalt forberedt, forteller Else som kanskje er det største talentet norsk badminton har sett i sine snart 90 år.
ACTION: Petter og Else Thoresen var alltid fokusert og hadde alltid én målsetning – vinne kampen. Foto: Privat.
Else og Petter Thoresen tok opp arven etter sambygningene og søstrene Randi og Ragnhild Holand som herjet på 1950-60-tallet. Med til sammen 42 NM-gull i seniorklassen, 13 kongepokaler og flere internasjonale topplasseringer, derav hver sine sølvmedaljer i single i EM for juniorer (i 1973 for Petter og i 1979 for Else), ruver de blant de høyeste meritterte spillerne i norsk badminton.
- Jeg husker at jeg hadde troen på at jeg kunne komme langt i mesterskapet, da jeg hadde vunnet det seneste nordiske mesterskapet samt 6-nasjonersturening. Det var flere jevne kamper til finalen. Det ble lagt merke til at en norske spiller kom helt til finalen. Motstander var Kirsten Larsen. Hun var en bedre spiller enn meg på det tidspunktet. Og hun ble da også Danmarks beste singlespiller som senior de påfølgende årene. Dette resultatet var nok en av grunnene til at jeg senere valgte å bo i København for å utvikle meg videre som badmintonspiller, forteller Else som i skrivende stund befinner seg på to-tre måneders backpack-tur sammen med ektemannen Niels i det sørlige Afrika – akkurat nå i Namibia.
- Jeg møtte Jesper Helledie i EM-finalen. Åtte år senere skulle jeg få revansje over dansken i en lagkamp for min daværende klubb Værløse i København med legendariske og verdensener Erland Kops som min trener. Godt å tenke tilbake på, selv om vi tapte lagkampen mot Hvidovre, erindrer storebror.
- En god revansje, smiler 70-åringenfornøyd i dag.
«ARBEIDSØKTER»
Ifølge kilder som står Sa BK nær skjedde en ny og dramatisk endring i treningskulturen i klubben på 1970-tallet. Rekruttene ble oppfostret i en «vinnerklubb». De ble tidlig fortalt at de ikke ville få NM-titler og fremgang gratis. En av dem som tok poenget tidlig, var Petter Thoresen – senere etterfulgt av lillesøster Else.
- Sandefjord BK var en flott klubb anført av profilen Hans Sperre som jeg så opp til. Vi var mange ungdommer som fikk prøve oss, og vi ble godt tatt vare på samtidig som forholdene ble lagt godt til rette for oss – slik at vi kunne utvikle oss som badmintonspillere, forteller Petter.
DOMINERTE: I mage år sørget denne uovervinnelige Sandefjord-kvintetten for gyllne trofeer. Fra venstre: Petter Thoresen, Else Thoresen, Anne Svarstad, Hans Sperre og Håkon Ringdal. Foto: Privat.
Og det tok ikke lang tid før treningene ble til «arbeidsøkter». Resultatene lot ikke vente på seg. Ungdommen ble bedre i form av større utholdenhet og fysisk styrke ifølge et intervju med dem i VM-magasinet fra 1998 (utgitt av NBF da Sa BK var teknisk arrangør av VM for nasjoner i Jotunhallen og Slagenhallen).
På den tiden hadde klubben en fin ungdomsgjeng bestående av jevnaldrende Håkon Ringdal, Per Skaflem og Dag Elvestad i tillegg til Petter, selvfølgelig. Kvartetten gjorde seg raskt gjeldende i både single og double. Petter og Håkon sammen og Per og Dag sammen i hver sin double.
- Vi var vel det man kan kalle seriøse og merket raskt fremgang som for eksempel med alle løperundene rundt Bugårdsdammen og 15-15-intervall-treningene. Forresten – persen min var 13 runder pluss noen hundre meter i løpet av en time rundt Dammen. Ikke tale om jeg glemmer den rekorden, sa en smilende Petter til VM-magasinet for snart 30 år siden.
Fem år yngre Else fikk etter hvert lov til å være med broren sin på trening eller dilte etter som hun selv sier – som tilskuer. Etter å ha luktet på «sagmuggen» et par ganger var 12-åringen klar for parketten i Jotunhallen.
- Petter og gutta var jo 16-17 år gamle og drevene i gamet. Alt de hadde å fortelle meg fra turneringer rundt omkring virket veldig spennende. Da jeg kom til hallen, virket spillet forlokkende og jeg fikk dilla med en gang, sa Else til VM-magasinet.
Dog var ikke problemløst med å få et jentetalent som Else Thoresen inn i sine rekker. Klubbledelsen så med en gang at hun var en spiller utenom det vanlige. Men problemet var at det fantes få jenter å trene eller omgås med. I dag takker Else alle de som var i miljøet og bidro til å bygge prestasjonskultur i Sandefjord BK.
- En gang i uken hadde jeg spesialtrening med Hans. Dog kan jeg innrømme i dag at jeg skrotet kjemitimen hver onsdag ettermiddag for å rekke treningen. Andre ganger var vaktmesteren grei og låste opp for oss slik at vi fikk trent litt ekstra, ler Else.
GULLSKRIFT: Else Thoresen er kanskje det største talentet i norsk badminton gjennom tidene og har skrevet sitt navn inn med gullskrift. Foto: Privat.
UNG MESTER: Bare 14 år ung ble Else Thoresen norsk seniormester i mixeddouble sammen med trener og makker Hans Sperre. Foto: Privat.
INTERVALTRENING
Hans Sperre ble Petters trener og sparringspartner. Klubblegenden pushet den unge eleven sin hardt, akkurat slik som han selv også ønsket det. Etter hvert ble konkurransenivået i klubben steinhardt. Hans fikk sultne ungdommer til å bryne seg på. Disse nærmet seg hans eget nivå med Petter som den klart beste. Så – under en turnering i Jotunhallen i 1973 klarte endelig den unge eleven å oppfylle sitt første lille delmål med å vinne over den gamle mesteren. Siden så Petter seg aldri tilbake. Ifølge VM-magasinet har Sperre klaget sin nød om at ungdommene ikke viste hensyn overfor en «gammel» mann.
- Treningen var veldig godt organisert og fremtidsrettet, spesielt av Hans. Han var veldig klar på at å tape grunnet dårlig kondisjon, var unødvendig. Derfor avsluttet vi ofte treningene med sirkeltrening. Helt tilbake til 1970 drev vi med intervalltrening om sommeren. Treningsformene brukes i dag 55 år senere i aller høyeste grad av dagens toppidrettsutøvere. Vi spilte også selvfølgelig mange kamper på treningene. Vi unge fikk fort anledning til å spille med de voksne. Da vi etter hvert slo dem, gikk vi stolte hjem fra treningene, smiler 70-åringen.
- Jeg lærte disse unggutta «alt», men likevel løp de fra meg i bakken hjem. Egentlig tvilte jeg i ti år på om Petter likevel skulle heller ha satset mot en fotball- og keeperkarriere i Sandefjord Ballklubb. Og jeg må forresten innrømme at jeg ble en smule irritert over at jeg aldri klarte å få revansje, mimret en humørfylt og kanskje den aller største badminton-legenden her i landet, Hans Sperre, til VM-magasinet i 1998.
I 1974 vant Petter herresingle og kongepokalen under NM-senior for første gang.
- Det var stort og en milepæl – og det kjentes like stort hver gang jeg vant single og kongepokal de neste gangene også, til sammen syv ganger.
Om hvordan ambisjonene vokste for hvert år, forteller Petter: - Å realitets-orientere seg ved å spille seks år i Danmark med de beste i verden og tro at jeg kan vinne internasjonale titler, synes ikke å være realistisk. Men å gjøre gode enkeltresultater hadde jeg alltid ambisjoner om, og det fikk jeg til mange ganger. Å fortsette å bli norgesmester var alltid en ambisjon gjennom hele karrieren.
- Men «alle» skulle ta skalpen din!
Petter smiler og svarer: - Det begynte allerede i 1969. Under NM i gutteklassen var Bygdøs Einar Aarnes stor favoritt. Men jeg vant. Ellers var utfordrerne i seniorklassen opp gjennom årene Hans Sperre, Harald Nettli, Knut Engebretsen og Håkon Ringdal som jeg både vant over og tapte for gjennom karrieren.
Apropos Håkon. Sammen ble Sandefjords-guttene norske seniormestere i double hele syv ganger i perioden 1974 -81. – Vi spilte god double sammen. Håkon smashet bakfra, mens jeg var aggressiv ved nettet.
IMPONERENDE KARRIERER: Else og Petter Thorsen kan betegnes som Norges beste søskenpar i norsk badminton gjennom tidene. Deres vinnerstyrke var i en klasse for seg. Foto: Privat.
MILEPÆL
For Elses del var den fire år eldre Kristiansands-jenta Kari Histøl hennes «mareritt». Som 14-åring fikk Sandefjords-jenta dispensasjon til å spille i juniorklassen og fikk sin internasjonale debut da hun ble tatt ut til junior-nordisk i Malmø samme år. Det meste handlet om fremgang og suksess for unge frøken Thoresen. Unntaket var oppgjørene mot Sørlands-jenta. Else måtte vente til etter sin 16-årsdag før hun endelig klarte å slå henne.
- Det var en milepæl for meg. Jeg husker godt at seieren kom under en lagkamp i november 1975 og at jeg aldri tapte for henne siden. I forkant hadde jeg trent mye på det jeg var dårlig på, erindrer 64-åringen som dermed gikk over i en forsvarerposisjon under de kommende norgesmesterskapene. De hardeste opponentene var nevnte Kari samt klubbvenninnen Anne Svarstad og Fjellhammers Kjersti Torp.
- Det var naturlig veldig viktig for meg å forsvare mesterskapene. Alt annet ville være en stor skuffelse.
På den tiden fikk Else også en solid doublemakker i innflytteren Anne Svarstad. Ifølge Else passet de to bra sammen og de utfylte hverandre på banen.
- Anne var veldig god til å serve og god på alle korte, kjappe ballvekslinger. Det var ikke min sterke side, erindrer Else.
I flere år spilte Else og læremester Hans Sperre mixeddouble sammen.
- Hans var veldig god til å «roe meg ned» og samtidig fokusere. Mulig jeg bidro med å være bedre enn damen på den andre siden av nettet, smiler hun.
TIL DANMARK
Samme året Petter vant sin første kongepokal, fikk han utsatt militæret for å studere ved NTNUI i Trondheim. Alt var klappet og klart – til og med hybel var skaffet. Dog hadde unggutten skaffet seg sommerjobb. Sjefen der skulle på en svipptur til København og Petter ble invitert med. Tidligere på året hadde Petter søkt på den tekniske høyskolen i den danske hovedstaden, men hadde fått avslag. Da benyttet nordmannen anledningen til å besøke rektoren som spurte hva Petter ville. Pågangsmotet ble belønnet med plass på skolen. Han ble der i seks år og tok utdannelse som sivilingeniør og fikk trene med verdens beste badmintonspillere.
- Det var veldig spennende. Jeg trente jevnlig med Flemming Delfs som ble den første offisielle verdensmesteren i badminton. Under lagkampene og turneringer slo jeg mange topp 10-spillere. Badminton var og fortsatt er veldig stort i Danmark.
I 1980 reiste lillesøster til samme by som Petter. Også hun ville benytte utviklingsmulighetene som broren sin. Det startet med et såkalt «hvileår» etter endt gymnasiet her hjemme.
- Det var stort for meg at jeg fikk anledning til å satse på badminton i noen år. Fellestrening er et begrep i Danmark, noe som betyr knallhard trening i klubbene. Det var imponerende, ikke bare å se hvilket nivå de danske spillerne holdt, men at «alle» spillerne hadde så god teknikk. Slikt var ikke jeg vant med.
I 1984 og som 29-åring ga Petter seg på topp som norgesmester i single for syvende gang. Nok var nok.
- Det var nok mest fordi jeg ble pappa og innså at det ikke var mulig å kombinere familie og jobb med å legge ned den treningen som var nødvendig for å holde nivået. Å bare delta var ikke en opsjon for meg. Det var en flott tid, spesielt de seks årene i København. Vi reiste mye og opplevde mye både på og utenfor banen – og jeg fikk mange venner.
I Værløse hadde også Else All England-vinner Erland Kops som trener: - Han betydde mye for meg i min utvikling som spiller. Motiverende og med et mer strategisk fokus enn det jeg var vant til. Han tente en liten «gnist» i meg, legger 64-åringen til.
STORT FORBILDE: Under karrieren bodde og spilte Else og Petter Thorsen i København og hadde ingen ringere enn verdensener Erland Kops som trener og motivator. Foto: Privat.
For Else fortsatte oppholdet i København med halvtidsjobb i SAS. Jobben og spillingen gjorde at hun fikk reise verden rundt på turneringer. Etter hvert ble hun bevisst på at det kom et liv etter idretten. Hun satset på en karriere innen SAS; en prioritering hun tok såpass alvorlig at hun trappet ned allerede som 23-åring.
- Jeg flyttet til New York. Der spiller de ikke badminton. Samtidig syntes jeg at 10 år med trening, reising og konkurranser fikk være nok. Det viktigste jeg har tatt med meg videre i livet og arbeidslivet er at bak alle gode prestasjoner står det et team, selv om du står alene ute på banen, sier Else.
HOBBYER
Tro ikke at Else og Petter Thoresen sitter høyt med bena til værs i godstolen i dag og bare hviler på gamle meritter. Selv om det er lenge siden de har tatt i en racket, er de aktive med fokus på utholdenhet og opplevelser. For Petters del handler det om maraton og sykling. Han har perset med tiden 3.46.09 i Berlin maraton (42.195 meter) i 1993.
LANGLØP: Petter Thoresen har skiftet ut racket og fjærballer med løpesko og langløp, som her under Oslo Maraton. Foto: Privat.
- Jeg hadde egentlig sluttet med å løpe noen år tidligere. Hoften ble etter hvert sliten. Parallelt med løpingen drev jeg med mosjonssykling, mest terrengsykling i marka og noe ski om vinteren. Så ble jeg utfordret på et julebord for ti år siden. Firmaet jeg jobbet for skulle sykle Lillehammer-Oslo i Den store styrkeprøven. Jeg slo de alle sammen, gliser fjærball-syklisten som også har gjennomført Trondheim-Oslo.
- Dog havnet jeg i den dårligste femtedelen av samtlige. Det var moro, men jeg skjønt at jeg kunne gjøre det mye bedre. Det tar noen år å bli god i sykling. Å sykle 15 mil Randsfjorden Rundt med gjennomsnittsfart på 36 km/t er en habil prestasjon. Vi sykler i rulle, så det er stor forskjell når vi veksler på å ligge først. Prøv selv og se hvor lenge dere holder den farten i ti minutter, smiler Petter som i skrivende stund befinner seg på Mallorca sammen med kameratene i BOC. De er akkurat ferdig med dagens økt - en ni timers treningstur på turistøya i Middelhavet.
Også Else er stadig vekk på farten. Hun løper langt, om ikke så langt som storebroren. Men hun har tilbakelagt halvmaraton og har gjennomført en del 10 kilometersløp, blant annet flere ganger det tradisjonelle Eremitageløbet i Dyrehagen i København samt at treningsturene ofte blir mellom 15-20 kilometer lange.
-Tider oppgis ikke, vettu, gliser Else som sammen med ektemannen Niels stadig gjennomfører to-tre måneders backpack-turer verden over. Hun hilser fra Namibia.
«Å bare delta var ikke en opsjon for meg.»
Petter Thorsen.
«Det var alltid et ønske å være hakket bedre enn konkurrentene.»
Else Thoresen.
