Del 1 av NBFs historie: 1938-1970 finner du her.
Økning av medlemstallet skjedde gjennom engasjementet og prosjektet «Aktiv badminton-sommer 77», et samarbeid mellom NRK TV og SVT, Den gangen het Norges og Nordens mest populære spørreprogram «Kontrapunkt» ledet av den svenske legendariske programlederen, komponisten og dirigenten Sten Broman. Truls inviterte de norske og svenske kontrapunktlagene og herr Broman (megastore kjendiser den gangen) samt presidenten i Norges Idrettsforbund, Ole Jacob Bangstad, til trimdyst med racketer og fjærballer i Bygdøhus – et musikalsk trim-sidesprang for å innlede folkelandskampen mellom Norge og Sverige i Aktiv Sommer 77. Det var stort og unikt den gang. Også gjennom samarbeidet med Kreftforeningen kom Truls i kontakt med mange miljøer. Det ble arrangert landsomfattende trimprosjekter og badminton var alltid med. «Alle» ville spille badminton.
I del 2 av norsk badmintons historie tar vi for oss årene mellom 1970 og 2000. Kåre Samuelsen (d 2015) var president frem til 1976, etterfulgt av Einar Printz Moe (d 2024) som satt de neste tre årene. Deretter fastlegen og Asker-mannen Truls H. Brekke, som satt som NBFs øverste leder helt frem til 1996, da Nils Petter Johansen overtok og satt ytterligere noen år inn på 2000-tallet. Mer om 2000-tallet i del 3.
LENGSSITTENDE PRESIDENT: Truls H. Brekke satt ved roret i norsk badminton i over halvparten av årene mellom 1970 og 2000. Han fikk «alle» nordmenn til å spille badminton. I tillegg utfordret han IBF med nytt tellesystem. Foto: Privat.
TRIMGENERAL
I disse tre tiårene satt Truls H. Brekke som president i NBF i over halvparten av denne tidsperioden. Han har påvirket og formet utviklingen av norsk badminton – selv om han alltid har fremhevet styret og lagånden, ikke sitt ego, opp gjennom årene. Nærmest fra det ukjente kom trimspilleren fra Asker Badmintonklubb, som en av flere stiftere av den klubben, inn i norsk badminton tidlig på 1970-tallet og markerte seg raskt som aktiv og synlig trimgeneral eller formeldt som komiteleder for Trimkomiteen for NBF. Som lege var trim- og helse-aspektet viktig for han. På landsbasis ble det stor satsning på badminton som trimidrett gjennom ulike samarbeid med landsomfattende organisasjoner – noe som blant annet gjorde at medlemstallet til NBF steg kraftig og kom opp mot 10.000 medlemmer. Han markerte seg også utenfor landets grenser da han «grunnla» Nordisk Kongress og senere ble valgt inn i det som en gang het Badminton European Confederation (BEC, i dag Badminton Europe) fra 1997 til 2003. Og han «revolusjonerte» badminton-verden da han foreslo nytt tellesystem med best av fem sett til ni.
Av personlige årsaker har vi snakket med personer som står Truls nær; familie, kollegaer og venner. I tillegg har vi hentet artikler/ledere om, med og av Truls i det tidligere medlemsbladet til NBF, «Badminton».
- Truls er en rolig, ryddig og kreativ person og leder. Han delte på oppgavene og fikk styret med på prioriteringene. Han brant for trim og ledet trimkomiteen på midten av 1970. Ni år senere overtok han selv som president – og satt helt frem til 1996. Han hadde gode ideer og planer som han delte med styret. Han jobbet også mye internasjonalt, først og fremst med å bygge opp det nordiske samarbeidet. Også i europeisk arbeid gjorde han seg bemerket. Han utarbeidet den første arbeidsplanen for EBU med mal i den norske modellen, forteller Elisabeth Sommerfeldt om sin sambygning. Den tidligere landslagsspilleren satt som styremedlem og visepresident i denne 30-årsperioden.
Om Truls’ store linjer forteller Elisabeth:
- Han fortsatte med organisasjonsutvikling og så viktigheten av god økonomi. Han hadde mange kontakter og satset på salg av kunstmapper. Det, sammen med andre prosjekter, ga etter hvert forbundet en solid økonomi.
- Truls var en innovativ leder som var mer opptatt av utbredelse og bredde enn toppidrett – selv om han også synes toppidretten var fin. Hans arbeid i Norge ble lagt merke til internasjonalt. I en periode var han også visepresident i EBU. Truls var litt sjenert, men en inkluderende president som hadde mange gode ideer som ble satt ut i livet, både for å øke utbredelsen av badminton i Norge og samtidig skaffe inntekter, forteller tidligere generalsekretær i NBF, Espen Larsen, som legger til:
- Han var en sterk og den viktigste bidragsyteren til at forbundets første generalsekretær, Kjell Wahlen, fikk gode arbeidsforhold på alle måter på forbundskontoret, den gangen på Idrettens Hus på Rud i Bærum.
ÅTTENDE PRESIDENT
Vi går tilbake til sommeren 1979. Truls H. Brekke velges til NBFs åttende president under Tinget i Sandefjord. Medlemsbladet «Badminton» nr. 3-1979 intervjuer den ferske lederen. Reporteren spør:
- Si meg, er badmintonforbundet blitt helt sykt ettersom det velges en lege til formann, Truls?
- Forbundet har aldri så friskt som et er i dag, bedyrer han.
- Hør her Truls – hvorfor sier man ja til å bli president i et særforbund? Er det ren prestisje?
- Når du spør såpass generelt, har jeg vanskelig for å gi et svar som dekker min opplevelse ved dette. Jeg vil heller vri det over til å gjelde akkurat som vårt forbund, NBF. Å bli president her er en naturlig konsekvens av en langvarig prosess, der kanskje et hovedelement er troen på selve idrettens, vår idretts, egenart og suverene muligheter. Jeg behøver vel ikke nevne alt det som er fint med badminton nå igjen. Men jeg vil benytte anledningen til å summere det opp slik: Badminton er et intelligent valg av idrett. Og dette går da ikke på meg selv og mitt tillitsverv, men på alle de som velger badminton som idrett både innenfor vår organisasjon og ellers. Med den allsidighet som ligger i dette spillet på alle nivåer, må jeg innrømme at jeg ser det som et klart aktivum for personer som badmintonister, for å si det slik.
- Jeg er opptatt av samarbeide og kommunikasjon. Vi er alltid for lite flinke til å snakke sammen. Kan vi bli bedre her, vil vår organisasjon arbeide med større letthet og vi vil nå enda bedre resultater. Det er alltid enklest å jobbe med et klart problem, et avgrenset område. Men dette er luksus. Jeg tror vel utfordringen ligger i dette å forsøke å ha en oversikt, og prøve å være en slags smører for alle delene i maskineriet. Jeg kan ikke gjøre en ting jeg, dersom ikke resten av butikken fungerer, la det være helt klart.
Asker-mannen begynte som leder av trimkomiteen og var en tid mer å høre i radioen enn på styremøter.
- Akk ja, man har sine perioder. Jeg er nok ennå opptatt av den store massen – at forbundet skal være der til alle. Og spesielt alle dem som ikke glir inn i et miljø med medfødte ski på bena eller racket i hånden. Når dette er sagt, vil jeg gå videre til dem av oss som har spesielle talenter, som ønsker å gjøre mer ut av idrett enn andre. Det er helt klart at her har vi en meget sentral arbeidsoppgave, nemlig våre konkurransespillere og toppidrettsutøvere. Jeg ser ingen motsetning i å arbeide for bredde og topp samtidig. Men, det skal være en fornuft i det hele, en ordentlig skikkelig sunn fornuft. Vi må ikke miste gangsynet i en verden som er mer materialistisk enn i hvert fall jeg liker. Men igjen, jeg tror at vår idrett har et godt utgangspunkt for et sunt forhold til disse tingene.
INSTRUKSJON: Instruksjon var et viktig redskap for NBF i år med stor vekst.
Videre forteller Truls til medlemsbladet om sine tanker om fellesskap og enhet. Det skinner igjennom at ett av hans bitreste i idrettssammenheng er egoisme.
- Egoisme er nødvendig for en idrettsmann for å nå resultater, men en hindring for en idrettsleder dersom han ikke kan gi begrepet en positiv valør. Vi må samarbeide innen organisasjonsstrukturen vår. Eller sagt på en annen måte: Vi må forstå at vi er avhengig av hverandre. Klubber er avhengig av andre klubber. Det skaper behov for kretser, og alle er avhengig av en felles organisasjon, Forbundet. Forbundet er altså en nødvendighet, ikke en selvbetalt pampeorganisasjon.
- Og jeg er optimistisk av natur, i den forstand at jeg har pågangsmot, og tror at jeg kan gjøre noe for et fellesskap, i et fellesskap. Hvis man i en typisk konkurranseidrett er ensidig trimforkjemper, og synes at alle de som ikke mener det samme er dumme, ja da er man ute og kjører. Arbeider man utfra det forhold at kart og terreng skal stemme overens, er ting enklere for ens egen sjel. Innen badminton, og for meg selv, tror jeg nok at jeg er nokså realistisk når jeg sier at badminton er en stor trimidrett og en stor konkurranseidrett. Innad vet vi mye om dette. Utad har vi det faktum at befolkningen vet hva badminton er som uhøytidelig trimidrett og at dette er et gunstig utgangspunkt for masseidrettsappellen. Samtidig kan dette være et hinder for å få den samme gruppe mennesker til å oppfatte badminton er ypperlig konkurranseidrett.
Dermed var hovedplanene for denne tidsperioden lagt:
- Forbundet skal arbeides med spillerutviklingen.
- Trimprosjektene skal intensiveres for å bevare forbundets posisjon som nr. 1 på det feltet.
- Forbundet skal reaktivere utbredelesamarbeidet og forsøk å komme opp i 200 klubber.
VED SKRIVEMASKINEN: Redaktør Truls H. Brekke elsket å skrive ledere i NBFs medlemsblad «Badminton». Foto: Privat.
REDAKSJONSUTVALG
På 1970- og 80-tallet ga NBF ut eget medlemsblad «Badminton» med generalsekretær Kjell Wahlen og nevnte Truls H. Brekke (også før hans presidentperiode) i redaksjonsutvalget. Bladet var nærmest en oppfølger fra 60-årene da NBF og Norges Tennisforbund sammen ga ut medlemsbladet «Racketsport». Men denne gang uten doublemakker.
I arkiver kan vi lese: «Redaksjonsutvalgets primære oppgave er å gi ut medlemsbladet, men utvalget sørger også for utgivelsen av årbok og håndbok. Man har i dag basert seg på utgivelse av tre utgaver vår og høst av dette blad. Utgivelsesdatoene er i første rekke fastsatt under hensyntagen til turneringsavviklingene og vi har de to siste årene opplevd at utlysninger av turneringstilbudet har forløpt tilfredsstillende.»
Redaksjonsutvalget mener fortsatt at bladet bør ha to funksjoner:
- Et medlemsblad for forbundets medlemmer.
- Et propagandatidsskrift for badminton som idrett.
«Stoffsammensetningen vil være et resultat av målsetningen for bladet og av den stofftilgangen man har. Det er opp til hver enkelt, hver klubb og hver krets, å komme med så vel ønsker som direkte bidrag til bladet, samtidig som medlemmene vil kunne uttrykke ønske om bladets stoffprofil.»
INTERNASJONALE MESTERSKAP
Norge arrangerte flere store internasjonale mesterskap i denne perioden i tillegg til den årlige og tradisjonsrike «Åpne norske mesterskap» (i dag: FZ Forza Norwegian International). I 1998 ble VM for landslag – Europa-sonen for Thomas Cup (herrer) og for Uber Cup (kvinner) spilt i Jotunhallen og Slagenhallen med Sandefjord BK som teknisk arrangør. I 1988 ble EM for lag og individuelt spilt i Badmintonsenteret i Kristiansand. Disse tre gigant mesterskapene kan du lese mer om på NBFs hjemmesider (under Temasider og klikk deg videre til Historiske tilbakeblikk).
Helvetia-cup 1981: Faksimile fra Sandefjords Blad 25. januar 1981.
I 1981 ble Helvetica Cup spilt i Jotunhallen og Sandefjord i tidsrommet 22.-24. januar. Det norske laget besto av: Tomm Eriksen, Else Thoresen, Marianne Wikdal, Haakon Ringdal, Kari Histøl, Petter Thoresen og Hans Chr. Seeberg med Jan Abrahamsen som lagkaptein og Poul Kold som trener. Andre plass totalt etter 5-2 seier over Wales og tap med samme sifre for Irland i finalepuljen. I det innledende puljespillet vant Norge over Sveits og Polen.
I medlemsbladet skrev president Truls H. Brekke:
«Vi vant ikke Helvetica Cup. Men Sandefjord Badmintonklubb vant en solid seier. Egentlig visste hele forbundsstyret hva man gjorde når Sandefjord ble bedt om å ta dette storarrangementet. Det var ikke nybegynnere i faget man hadde med å gjøre. Men at det skulle gjennomføres på en slik måte som det hele ble, avstedkommer bare beundring.»
«Vi som har fulgt med i forberedelser og har fått være med som gjester i gjennomføringen, har fått ny inspirasjon til å arbeide videre med det mest intelligente valg av idrett: Badminton. Spill så fjæra fyker du også, og få gåsehud av det. Eller fjær i hatten. Slik Sandefjord har fått det.»
I Norwegian International 1980 ble Else Thoresen den første norske vinneren siden 1961 da Randi Holand (Gulbrandsen) vatn damesingle og mixeddouble med Han Sperre. 19 år hadde det gått før det endelig lyktes noen norsk spiller å gå til topps i «Åpne norske». I 1989 lyktes Erik Lia/Hans Sperre jr. å vinne herredouble. Fire år senere vant Trond Wåland/Camilla Silwer mixeddouble.
Aller størst norsk badmintonhistorie skrev Hans Sperre jr. i 1992. Sandefjords-gutten fikk æren å spille den aller første badmintonkampen noen gang i de olympiske lekene i Barcelona da han møtte Foo Kok Keong fra Malaysia.
- En kjempeopplevelse selv om jeg tapte den første matchen. Vår kamp startet fem minutter før alle andre kampene. Vi fikk kun spille en duell med den første ballen. Den skulle spares og er så vidt jeg vet på OL-museet i Lausanne i dag. Det var gøy, forteller Lille-Hans. Mer om saken og om Hans kan du lese på NBFs hjemmeside.
TIL OL: Under Truls H. Brekkes presidentperiode var Norge representert under OL i Barcelona i 1992 ved Hans Sperre junior. Foto: Privat. T.h. Hans Sperre og Foo Kok-Keong, etter første kamp i det første OL med badminton som offisiell OL-gren (Faksimilie Sandefjords Blad 29. juli 1992. Foto: NTB Per Kristian Eriksen)
5 SETT TIL 9
I andre halvdel av 1980-tallet tok president Truls H. Brekke og hans styre et konstruktivt initiativ overfor internasjonal badminton – å la kampene gå til 9 poeng (best av fem sett) i stedet for 11,12 (damesingle/best av tre sett), 15, 17, 18 (de øvrige kategoriene/best av tre sett) som gjaldt den gangen. En som argumenterte for forslaget var ingen ringere enn norsk badmintons største profil gjennom tidene; Hans Sperre senior. I medlemsbladet «Badminton» nr. 1-1980 hadde han et lite leserinnlegg:
«Av en eller annen grunn falt dette forslaget, som også ble forsøkt ved enkelte turneringer, ikke i god jord hos de nasjonene som bestemmer innen badmintonsporten. Som en konsekvens av den manglende entusiasmen andre forbund viste forslaget, la NBF også ned sine anstrengelser for et kreativt forsøk på å forbedre spillet. Slik jeg ser det var det stor synd at ikke ideen fenget. Det er så mange positive effekter knyttet mot spill til ni, og bare til ni selvfølgelig, ingen uforståelige omspill til 11, 12, 17 eller 18. Spillet ville fått vesentlige tøffere nerver, spillerne ville i kunne gå ut for halv maskin med planer om å spille seg forbi mot slutten av nettet. Med ni som mål for et sett, måtte spillet starte i hundre allerede på 0-0. Tempoet ville blitt høyere, dramatikken større og publikum ville ikke kunne gå ut å «ta seg en røyk», mens de ventet på at settet skulle bli spennende rundt a 10. Det publikum liker – det elsker sponsorene.»
Videre skriver Sperre:
«I dag skjer det for lite rundt en badmintonkamp for at det store publikum skal fatte interesse for sporten, og derfor er sponsorene nesten uinteresserte av badmintonsporten. Et godt råd – ta kontakt med Erland Kops. Han kan kanskje være en budbringer og en lobbyist for å spille best av fem sett til ni poeng.»
I «Badminton» nr. 2-1991 skriver NBF:
«Mange vil vite at Norge har vært og er en pådriver i bestrebelsene på å samle diskusjonen om fornying av spillereglene ved å få det internasjonale forbundet IBF til å ta alvorlig den utfordringen det er å se på dette spørsmålet på en seriøs og ikke minst en åpen måte. For det er in gen tvil blant de som kjenner internasjonal badminton og ikke minst internasjonale badmintonledere om at her er gammel vane vond å vende. Konservatismen er stor, skremmende stor. At særlig de engelspråklige land i Europa og i Oceania er eksempler på dette, er neppe noe nytt. Men kanskje viktigst er vel forskjell i levemåte i Østen, der hvilepulsen mange steder ikke er slik vi kjenner den, og slik våre medier presenterer den. Man har her med tid, og lynnet gjør at etappen mot avslutningen av settene ikke oppleves på samme måte som vi kan gjøre det av og til.»
«Men så går vi da friskt ut til badmintonverden med vårt budskap om at nå må noe gjøres for å se grundig på regelverket, og vi ønsker jo oss det nye tellesystemet med spill til 9 poeng i best av 5 sett. Vi stiller oss til disposisjon for grundig utprøving av dette systemet. NBF har nå bedt IBFs styre ta opp denne saken, og starte konkret arbeide med den. Vi har våre nordiske naboer med oss, alle som en, i dette initiativet (selv om nok konservatisme på enkelte hold også her kan stikke kjepper i hjulene når ting blir mer konkrete!).»
«Likeledes er alle landene som former det europeiske forbundet, EBU, informert om våre tanker og vårt initiativ. På et møte i Budapest nylig fremla NBFs president Truls H. Brekke NBFs tanker, og ba om at den diskusjon vi har hatt i Norge og som førte til at vårt Forbundsting ga oss sette i gang en prosess, også burede gjøres i andre land. Vår strategi er å få så mange opptatt av problemet at IBF ikke godt kan putte forslaget vårt i en skuff og la det ligge der ……… Første test på hvordan initiativet mottas, vil bli i mai i år i København, der VM spilles, og det er møtevirksomhet i IBF blir massiv. Lobbyvirksomhet vil bli en viktig oppgave for oss her ……… Dermed står det igjen en spennende jobb i siste halvdelen av våren, i starten på en prosess som nok blir langvarig, men der spenningen vil være stor, fordi så mange av oss mener og tror at 5-9-systemet vil gi badminton en skikkelig dreining på spenningskurven.»
Fra «Badminton» nr. 5/6 – 1992 siterer vi et nytt og engasjerende leserinnlegg fra nestoren i norsk badminton, Hans Sperre senior:
«Det ble dessverre lite eller intet ut av Norges forslag på IBF-konferansen i Malaysia på forsommeren. Asiatene ville ikke ha noen forandring, de er fornøyd med å være best i kamper som varer til 11, 12, 15 eller hvor de ender. Og resten av verden bøyer seg, til tross for at de aller, aller fleste vet at endring hadde gjort svært godt for badmintonsporten.»
«Nåvel, en god ting kom likevel ut fra kongressen, IBF vil gjerne ha referanser. Hva lurer vi så etter? Sett i gang jo før jo heller. La alle rankingturneringer og nasjonale Grand Prix-turneringer gå etter tellesystemet 5 til 9. NBF-ledelsen kan ta den beslutningen selv. Regelverket gir åpning og tillatelse til det. Og hvorfor ikke innby til NIC 1993 med samme system. Om jeg ikke er feil underrettet, så er et stort flertall av europeiske nasjoner stemt for endringer i tellesystemet. NIC vil få ytterligere interesse om vi viste vei mot moderne og publikumsvennlig badminton.»
Tidlig i 1994 ble det innført et nytt tellesystem for badminton. NBF skulle vise verden at de ikke var redd for å kjempe også utenfor banen. Norge skulle være en foregangsnasjon ved at de nå i ett år (foreløpig) skulle spille badminton med nytt tellesystem. Hvis dette ble en suksess, trodde NBF på at verden ville følge etter. De viktigste endringene:
- Den som først vinner 3 av 5 mulige, vinner kampe.
- Den spiller som først får 9 poeng i et sett, vinner settet.
- Det er like regler for kvinner og menn.
- Det er maksimum 1 minutts opphold mellom settene.
- Det er tillat å mota råd fra trener/leder mellom settene.
- Det er ikke tillat å forlate baneområdet mellom settene.
- Det er ikke sidebytte i avgjørende sett.
- Omspillet ved poenglikhet og sidebytte i avgjørende sett er borte.
FULLT SCORE I TELLESYSTEMET: T.v. Kongepokalvinnerne 1991, Hans Sperre jr og Tove Hol, Sandefjord BK. T.h. Norgesmestere for klubblag 1992; Kristiansand BK.
Alt spill og alle konkurranser, inkludert NM, skulle spilles etter det nye systemet. Eneste unntaket var NCI. I «Badminton» nr. 4-1994 ble de første erfaringene offentliggjort med følgende overskrift «Publikum er elleville og pressen svært begeistret»..
«Noen turneringer er nå avholdt. De første reaksjonene er positive, og forventningene til hvordan dette utvikler seg over tid er i høy grad til stede hos de fleste vi har snakket med til nå. Det skjer noe nytt i badminton og oppmerksomheten rundt dette er stor. Spillerne og trenerne/lederne skal tilpasse seg høyere tempo og økt intensitet, og arrangører av turneringer skal se om tidsskjema må endres. Trimerne skal ha det like moro som før, og jentene skal spille det samme systemet som gutta. Mye på en gang.»
«Fra jentehold meldes om mer svette og mindre pust. Det er ikke tvil om at det er større krav til jentene i 5-9-systemet. Kampene blir lengre, og med større intensitet. Mange føler at de blir mye mer slitne nå. Men moro er det nye systemet. Arrangøren må nok regne med noe mer tid i programmet på jentesiden av turneringene, det ligger nærmest i sakens natur. Flaggskipet i badminton er for mange herredouble. Noen mener nå at doublene vil gå raskere enn i det alminnelige systemet med spill til 15.»
«En og annen «innbitt motstander» finnes nok blant spillerne, men flertallet av de vi har snakket med er nysgjerrige og positive til å prøve noe nytt. Det er å vente at enkelte av våre beste spillere synes det er vrient å spille ett system hjemme og et annet utenfor Norge. Det er for tidlig med noen aha-opplevelser. De aller fleste går inn i spillet med nysgjerrighet og innsatsvilje. To danske spillere i en Grand Prix-turnering i Sarpsborg nylig var svært begeistret og reiste hjem som misjonærer, kan ryktene fortelle.»
Etter prøveåret oppsummerte NBF i «Badminton» nr. 1-1995: «For første gang har norgesmesterskapet for seniorer blitt spilt med det nye tellesytemet. Meldingene til badminton-verden etter mesterskapet på Bygdøy nylig, er at 5-9-systemet synes å være et langt skritt frem og i riktig retning. Større intensitet, mer spenning, høyere puls på og rundt banen. Alle badmintons elementer beholdes, og mange av elementene forsterkes. Badminton blir mer spennende og mer krevende. Sentrale idrettsledere som var innom finaledagen har gitt svært positive tilbakemeldinger på hva de så og opplevde. Det er ingen tvil om at utprøvingen av 5-9-systemet har brakt ny energi inn i vår elegante idrett.»
«Spenningen fremover ligger i hva NBF vil bestemme med hensyn til fremtidens regelverk ……. Badmintontinget har foreløpig gitt styret fullmakt til å kunne forlenge prøveperioden med ett år.»
I «Badminton» nr. 3-1995 kunne vi lese at NBF fortsetter med 5-9-systemet på hjemlig grunn. Samtidig la NBF frem rapporten om det nye tellesystemet som ble godt mottatt på IBFs årsmøte i Sveits.
«Alle landene fikk informasjon om våre erfaringer og anbefalinger for videre tiltak. Rapporten ble godt mottatt. Gjennom uformelle samtaler synes det nå som snart ti års arbeid bærer frukt. Det er en stadig større interesse for å endre tellesystemet. Ut i fra erfaringene som ble gjort i Lausanne er det all grunn til å arbeide målbevisst mot medlemmene frem mot neste årsmøte i Hong Kong. Der kan det nå være duket for et konkret forslag om endring av tellesystemet. En så omfattende endring som å innføre 5-9-systemet må fremlegges på det tidspunktet organisasjonen er moden for det, så her er det rik anledning til å bruke det man måtte ha av politisk kløkt.»
I «Badminton» nr. 4-1996 kunne vi lese om at 5-9-systemet nådde nye mål I den prestisjetunge Deutsch Open hadde flere av verdens beste spillere spilt 5-9-systemet. Den danske OL-mesteren Paul Erik Høyer var veldig positiv. I forkant hadde Michael Dahl, på vegne av NBF, holdt to seminarer i anledningen turneringen. I Norge ble det nye tellesystemet spilt for tredje året på rad.
«IBF vil utprøve 5-9 i stor utstrekning fremover. Vi håper på tilslutning til dette på neste års IBF generalforsamling. Å gå tilbake til 3-15 igjen ville være tragisk.»
I «Badminton» 4/1997 skrev spaltist og Norges internasjonale dommer Rune B. Hansen «- sett fra krakken» med følgende overskrift: «En utvikling i riktig retning?»
Det internasjonale badmintonforbundet (IBF) er en meget konservativ organisasjon, for øvrig i likhet med mange andre internasjonale særforbund. I 1994 vedtok IBFs årsmøte at endringer i spillereglene bare kunne finne sted hvert fjerde år, med 1998 som første mulig anledning. Som argument for dette ble det påberopt at det var uholdbart med stadige små og til dels lite betydningsfulle regelendringer, da det medførte forvirring blant spillerne og gale dommeravgjørelser. Personlig tror jeg den viktigste grunnen var at flere etablerte badmintonnasjoner næret en frykt for et stadig klarere ønske fra en rekke land om et nytt tellesystem, og så det som nødvendig å forsinke en mulig endringsprosess.
I 2001 kan vi lese følgende utdrag fra «Badminton 1/2001: Overbevisning om nødvendigheten av å få et nytt tellesystem har gitt oss kraft og utholdenhet. Nå ser det ut til at seieren er innen rekkevidde: En seier for oss – men aller mest en seier for badminton.
Resignasjon. For å gjøre en lang historie kort siterer vi initiativtager Truls H. Brekke (på det tidspunktet visepresident i EBU) i «Badminton 3/2003» med overskriften «Politikk og telling»:
De fleste lesere vil nå vite at IBFs årsmøte i mai ikke ble noen lykkestund for de av oss som i mange år har håpet på og sett frem til en modernisering av tellesystemet i badminton. Vi står nå tilbake i forhold til det gamle systemet 3-15 (11); i det mixed skal spilles til 11. Joda, det er langt frem, sa kjærringa, hu så seg ikke tilbake.
KUNSTMAPPER
Truls H. Brekke og hans styre gikk utradisjonelle veier for aktivt å skaffe seg «fri kapital» til arbeidet i NBF med salg av kunstmapper på midten av 1980-tallet.
- Jeg hadde kjøpt en kunstmappe som en bekjent av meg hadde tatt initiativet til i Norges Bandyforbund. I den forbindelse hadde han også kontakt med andre kunstnere som markedsførte kunsten sin gjennom å selge trykk (serigrafier/silketrykk). Vi tok ideen opp til vurdering i NBF, og ble etter hvert enige om at også for oss kunne dette bli et fint prosjekt, forteller daværende visepresident i NBF, Knut W. Engebretsen.
KUNSTINNTEKTER: Under Truls H. Brekke solgte NBF kunstmapper av kjente norske kunstnere. Her et litografi av Thorstein Rittun. Foto: Privat.
- Vi hadde kunstprosjektet med navnet «Et slag for helse» med Franz Widerberg. Fokuset var på «Stump røyken» og initiativtager var forbundets leder og fastlege Truls H. Brekke. NBF kjøpte inn et visst antall litografier fra den nevnte kjente kunstneren til en gunstig pris som ble solgt videre, forteller daværende konsulent og senere general sekretær i NBF, Espen Larsen.
- Ja, NBF kjøpte også inn litografier av meget kjente kunstneren Knut Rose (og pappa til badmintonspilleren Per Rose, By BK, og NM-vinner i herresingle junior i 1981 og 82, red.anm.). Han hadde laget litografier til en «kunstbok med «Gjengangere» av Henrik Ibsen. Det samme hadde fire andre kjente kunstnere, der av Torstein Rittun, gjort til fire andre verk av Ibsen. Litografiene ble kjøpt inn rimelig og solgt videre. NBF bekostet trykking av bilder, mappene de skulle ligge i og i markedsføringen og salget. Mappene ble solgt til private personer, til firmaer, til hoteller, til restauranter og til kontorer, supplerer Larsen.
- Truls, daværende generalsekretær Kjell Wahlen og meg selv jobbet iherdig som «selgere, smiler Larsen og legger til:
- Kunstprosjektet innbrakte flere hundre tusener av kroner til NBF.
- Vi var i grunnen veldig stolte av dette prosjektet og ros til de dyktige selgerne, supplerer Engebretsen.
ALTERNATIVE BALLER: Plastballen (formet som en fjærball) og shotballen (nærmest som en innebandyball) var ingen suksess på 70-og 80-tallet. Foto: Privat.
BALLREVOLUSJON
Mens utvikling av racketer har foregått siden badminton ble en konkurranseidrett tilbake på 1850-tallet (les saken om: Noble lagde racketer av vedkubber), har utviklingen av badmintonballer nærmest stått på stedet hvil – helt til en gang på rundt 1970-tallet grunnet mangel på fjær på verdensbasis. Da begynte man å produsere badmintonballer av plast. Godkjenning av plastball i våre hjemlige turneringer ble en gjenganger på forbundets årsting. Men forslaget ble nedstemt hver gang – skjønt i de aldersbestemte årsklassene og i senior B- og C-klassene ble plastballen en vanlig turneringsball.
For elitespillerne var plastballen helt uaktuell. Ifølge spillerne hadde plastballen helt andre egenskaper enn en fjærball, spesielt ved nettet – og den ble forkastet nærmest før den var blitt prøvd. Dog en gang – på 70-tallet – ble elitespillerne tatt på sengen under en lagrunde i eliteserien i Kristiansand. Arrangøren hadde ikke lyktes med å få tak inn fjærballer. Kampene ble spilt med plastballer. Det ble med denne ene gangen.
På slutten av 70-tallet dukket det opp en Fredrikstad-mann med navn Ivar Andersen i firmaet Plast og Form med et produkt som nærmest skulle revolusjonere badmintonsporten: Shot ball (nærmest som en innebandyball).
- Dette er det siste verdensmesterskapet som spilles med fjærball, sa en selvsikker Andersen under VM i Malmø i 1977.
Kongepokalvinner i 1967 og tidligere landslagstrener for juniorer, Jan Holtnæs, ble engasjert av Fredrikstad-bedriften til å reise Europa rundt sammen med to svenske verdensstjerner, Thomas Kihlström og Bengt Fröman, for å demonstrere den runde ballen.
- Vi holdt oppvisning på messer og jeg jobbet med å administrere salget, forteller Holtnæs.
Men etter to-tre år måtte Andersen innse at badmintonsporten var og er en sport med fjærball og han la ned avdelingen.
- I dag har jeg ikke særlige minner om shotballen. Den har aldri blitt spilt turneringer med den. Min første tanke var at det var en ball for utendørssbruk. Men etterhvert kom den inn i hallene og ble brukt av barn og i lavere divisjoner. Så forsvant vel plastballen i likhet med den runde ballen - og så langt jeg vet brukes den ikke i dag, forteller Holtnæs.
FØRSTE GENERALSEKRETÆR
Innledningsvis ble det i korte trekk nevnt at NBF ansatte historiens første generalsekretær i Kjell Wahlen (f 1926 - d 2006). Året var 1978. Inn fra sidelinjen kom en tidligere fotballspiller i Skeid og fotballdommer med FIFA-status samt bakgrunn også fra hockey og skøyter samt med yrkesbakgrunn fra Forsvaret (grad som oberstløytnant i Flyforsvaret som fagmann i administrasjon/ledelse) – som ga ham anledning til å drive idrett og lede idrett og samtidig utvikle ledelse til et fag. Da han i 1991 fylte 65 år, skrev «Badminton» nr. 5/6-1991 følgende om jubilanten:
«Kjell Wahlen, NBFs krumtapp det siste tiåret og vel så det, selvfølgelig. Hvem andre enn generalsekretæren, NBFs første og fortsatt sentrale heltidige skikkelse på og utenfor lønningslisten (han jobber ikke bare i arbeidstiden!) har gått hen og blitt 65 år! Hans rike idrettserfaring fra aktive år og fra lederfunksjoner i mangfoldige sammenhenger, er de kilder NBF har kunnet øse av i de senere årene Kjell Wahlen har vært leder av Forbundskontoret.»
«Jeg hadde som alle andre spilt badminton som trim, og visste hvor fin og morsom idrett dette er. Dessuten undersøkte jeg litt omkring forbundet, dets ledelse og posisjon i Norges Idrettsforbund. Det jeg fikk vite her, ga et så solid inntrykk av soliditet, seriøsitet og vekstmuligheter at jeg tro til og var heldig som fikk jobben.»
Daværende NBF-president, Truls H. Brekke, beskriver personen og generalsekretæren med følgende ord: «Han behersker evnen til å nå fram til sine medmennesker, i badminton som på fotballbanen. Han gir av seg selv og får rikt igjen. Og ikke minst er alle i badmintonmiljøet imponert av det Kjell gjør utenfor arbeidstid.»
- februar 1993 eller etter 15 år ved roret ble Kjell pensjonist. Daværende konsulent på forbundskontoret, Espen Larsen, overtok som generalsekretær (mer om Espen i NBF 90 år, del 3: 2000-2028).
Fra Badminton» nr. 1 – 1993 leser vi: «Da Kjell startet i NBF, var det ikke så altfor mange som spilte organisert badminton i Norge. Et par tusen medlemmer eller så. Senere fikk han være med på en vekst som førte oss opp til mellom åtte og ni tusen medlemmer. Dette falt sammen med den tiden der trimbølgen for alvor tok av. Alle skulle trimme. Norsk idrett vokste til store medlemstall. I dag ser vi en utflating, naturlignok. Men, i dag er det kun smil å spore i blikket når det snakkes om dagens og fremtidens liv for norsk badminton.»
Den vordende pensjonisten svarer på presidentens «tiltale: «Vi har aldri hatt slike vekstmuligheter som i dag. Tenk bare på hvordan hallbyggingen har økt i landet vårt det siste tiåret. Det er et stort vekstpotensial i de flerbrukshallene som i dag ikke brukes til badminton. Hvis målet er å bli flere, og det er det jo, er kun målrettet jobbing som skal til. NBF bør ha 15.000 medlemmer innen rekkevidde med noe innsats fra både kontor og folkevalgte. Det er både oppgaver og konkrete muligheter for de som tar over etter meg.»
Skjønt helt borte fra badminton er en sannhet med to modifikasjoner. Kjell fortsatte i dommerutvalget.
«Lukten av sagmugg sitter så godt at han forbli i manesjen», kommenterte forbundets øverste valgte leder.
HISTORISK: Kjell Wahlen ble den første heltidsansatte generalsekretær i NBF. Foto: Privat.
FINALEDOMMER
En stor begivenhet sett med norske øyne fra denne 30-årsperioden. Fra «Badminton» nr. 2-1992 siterer vi:
- Ladies and Gentlemen, sa Rune B. Hansen fra Norge 14. mars 1992 klokken 13.45 i Arena Wembley i London. Aktørene var Tang Jiu-Hong, Kina, og Bang Soo-Hyun, Korea, i damesingle. Vår internasjonale kampleder og visepresident ble den aller første nordmannen som fikk dømme en finale under all England.
HISTORISK DOMMER: Rune B. Hansen var den første norske dommeren som dømte en finale i All England. Året var 1992. Foto: Skjermdunk «Badminton».
«Snaue tre kvarter senere krøp han ned av krakken etter en kamp som bød på en god dose dramatikk, og hvor publikum og den kinesiske vinneren ikke var helt fornøyd med nordmannens innsats.»
«Jeg ble sint på dommeren. Han kunne fått innvirkning på resultatet, og dette er første gang jeg blir dømt for å gå for tidlig som servemottaker, sa en gretten kineser på pressekonferansen etterpå».
«For Rune B dømte etter regelboken! ---- Hun gikk for tidlig, og det skal jeg dømme, ellers ville jeg ha fått kritikk og motstanderen en urettferdig fordel, sa han. Andre mente det ville vært en mere fornuftig linje å holde en lavere profil i debutkampen.»
«Tre ganger ble kineseren dømt, mens hennes koreanske motstander sto for den fjerde feilen.»
«Det verste var at Tang gikk for tidlig da hennes motstander hadde matchball i annet sett også – men hadde han dømt den, ville han aldri fått innreisetillatelse til Kina.»
«Jeg tar kritikk på at ikke den kinesiske spilleren fikk tørkepause andre gang hun ba om det, ellers er jeg fornøyd med innsatsen, sa vår mann på krakken i London. Han fikk ros av de to representantene fra EBUs dommerutvalg, men den kinesiske spilleren og hennes lagleder kunne styre sin begeistring.»
JEVNET MED JORDEN
Historie består av både oppturer og nedturer. Så langt i denne saken har vi skrevet om oppturer. Vi kommer imidlertid ikke unna da landets nest eldste klubb (stiftet i 1935) og klubben som har bidratt med fem NBF-presidenter, derav den alle første i Ingolf Paller, ble jevnet med jorden med ett pennestrøk i 1995 – Oslo Badminton Klubb som huset i ærverdige Skøyenhallen. Fra «Badminton» nr. 3-1995 kan vi lese:
«Gamle ærverdig Skøyenhallen er solgt. Det bekrefter formann Per Thorsby i OBK, og han forteller videre at klubben ikke har fått noen offisiell melding, men ble informert av vaktmesterkonen. Bekreftelsen har de fått ved å henvende seg til plan- og bygningsetaten i Oslo Kommune.»
«Møller Invest har kjøpt hallen av familien Stibolt med et mål for øyet – rive hallen og utvide butikken Møller Skøyen. Familien Stibolt leide ut hallen til Periscopus AS ved Trygve Hegnar som igjen leide den ut til Oslo Tennisklubb. I siste omgang leide OBK timer av OTK.»
«--- Det er usikkert hvor lenge vi får beholde vår treningstid i hallen, sier Thorsby, men styret i OBK har gjort vedtak på at kontinuerlig treningstilbud skal sikre medlemmer av klubben, og dette ved å beholde Skøyenhallen inntil videre.»
SKØYENHALLEN: Den ærverdige hallen ble revet i 1996 til tross for at tomten var regulert til idrettsformål. Foto: Skjermdump.
Men det stemte slett ikke. I følge Oslo Kommune var Drammensveien 147 regulert til idrettsformål og kjøper fikk nei til rivning av bystyret. Vedtaket ble imidlertid anket til Fylkesmannen (i dag Statsforvalteren) ved daværende Kåre Willoch (og tidligere statsminister). Han overprøvde Oslo Kommunes vedtak - og på en, to, tre ble Skøyenhallen borte fra jordens overflate. Der sto en av landets mest tradisjonsrike klubber og som også har fostret opp mange norgesmestere bokstavelig talt på bar bakke. Klubben fikk leie noen sene kveldstimer ved Øraker skole på Ullern. I 2005 sto nye Bygdøhus ferdig. OBK og By BK fusjonerte samme året.
STOR TAKK
Etter 17 sammenhengende år gikk fastlegen fra Asker, Truls H. Brekke, av som NBFs president. I «Badminton» nr. 2-1996 gjør redaksjonen et avslutningsintervju med ham, hvor han takker for seg. Her et kort utdrag:
«Det er vi som skal takke», skriver daværende redaksjonsmedarbeider Arne Gulbrandsen som lurer på hvordan Truls har fått tid alt sammen.
«Det er snakk om å prioritere. Sannheten er at det er en snøball som ruller og blir større og større. Et møte blir til to nye, og et ja til en komite her, blir til nye komiteer der. Så må man av og til stoppe opp og riste av seg noen gjøremål. Er saken god nok, er det vanskelig å la være å ta i et tak.»
Trim har alltid ligget i hans hjerte nærmest. Så har han da også vært styremedlem i NBF med ansvar for trim, har ledet trim-utvalget i NIF og har vært styremedlem for Trim & Fitnes International.
«Trimere er stammen i vår organisasjon. Og det er jo uendeligheter av mulighet for oss. Tenk bare om vi kunne finne morsommere turneringsformer av kortere varighet, som passer bedre i hverdagen vår? Turneringene våre i dag er jo egnet til å skremme vannet av noen hver, med varighet fra fredag middag til sen søndag ettermiddag! Vi må ha mye mer variasjon i tilbudet.»
Samtidig trekker han frem sportslige høydepunkter fra sin «regjeringstid: «Da Else Thoresen tok sølv i junior-EM, da Hans Sperre jr. og Erik Lia tok bronse i junior-EM, et topp arrangement i EM i Kristiansand og Hans Sperre junior med OL-deltagelse i Barcelona.
På dette tidspunktet var det fortsatt ikke tatt noen endelig avgjørelse på Truls’ store «baby»; nytt tellesystem med 5 til 9. Dett da han den gangen:
«Jeg håper at OL i Australia i 2000 spilles etter 5-9-systemet. Det ville være en enorm gevinst for det vi har jobbet for gjennom årene. Skjer det, er jeg der – om jeg skal gå dit.»
Den gåturen på 16.000 kilometer (luftlinje) ble det som allerede skrevet aldri noe av.
Helt til slutt i intervjuet sa Truls: «Jeg takker for at jeg har fått lov til å være leder i alle disse årene. Men jeg takker mest fordi jeg har fått være en av mange som har jobbet sammen for noe vi er glede i.
En som samarbeidet mye med Truls internasjonalt gjennom EBU og som også har innehatt en rekke andre verv som blant annet leder for BWFs dommer- og oppmannsutdannelse og som formann for IOC og International Relations Committee, er danske, æresprisbelønnete og lederprofil gjennom de siste 55 årene er Torsten Berg – i dag museumsutvalgets internasjonale veteran og nestformann i Badmintonmuseet i Danmark.
- Her er mitt inntrykk av Truls som person og især gjennom hans innsats som visepresident i EBU i årene 1997-2000. Han var en tydelig og markant stemme på årsmøtene i EBU midt i 1990-tallet og etter en strukturendring i EBUs kraftige vekst i medlemstallet etter både å ha blitt tatt opp som sommersport til OL (Barcelona 1992, red.anm.) samt oppsplittingen av Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia. Da ble Council/Rådet utvidet og Truls ble valgt som en av våre visepresidenter.
- Truls talte klart og kort i både ADM og i Rådet. Han var smilende, imøtekommende og lett å prate med. Han talte rett fra levra, og likte antakelig ikke lange taler og alt for mye på «den ene siden – på den andre siden». Han var pålitelig og kompetent og en god kamerat.
- Ideen til det nye tellesystemet var hans kampsak og vi støttet ham i den. Men motstand fra trenere og spillere hovedsakelig i Asia, gjorde til at dette ikke lyktes. Eksperimentet ble avsluttet ved en ny beslutning i Rådet.
Eller game over, som det heter i idrettsverden.
PRESIDENTER: Kåre Samuelsen (t.v. i faksimile fra Sandefjords Blad 1961), og Einar Printz Moe (t.h. foto fra Badminton bladet nr. 3 1979).
LEDERE
Litt tilbake i tid igjen. Kåre Samuelsen (1932-2015) var opprinnelig fra Stavanger. I 1962 ble han norgesmester i single for Stavanger BK. Senere flyttet han til Oslo/Kolbotn og representerte Badmintonklubben Snert og senere Kolbotn Badmintonklubb. Han ble valgt til president i NBF i 1968 og satt frem til 1976.
Folk som kjente Kåre beskrev han som en idealist og som et organisasjonsmenneske. Han satt blant annet i NBF-styre i 17 år, hvor av de ni siste som president. Han var initiativtager og ulønnet redaktør av «Racket-Sport», som ble organ for Norges Badmintonforbund og Norges Tennisforbund (og Norges Bordtennisforbund en kort stund). Senere «Badminton», medlemsorgan kun for NBF. Med NM-gullet i 1962 fulgte det også med kongepokal. Han kan også skilte med 22 seniorlandskamper.
Kåre er æresmedlem av NBF.
Einar Printz Moe (1945-2024) etterfulgte Kåre som president i 1976 og satt frem til 1979. Han varet arbeidsjern og en dyktig og strukturert organisasjonsmann. Den opprinnelige Bærums-mannen kom inn i badmintonsporten som student ved NTHI i Trondheim. Han ble raskt leder av NTHI badminton og ledet gruppen i årene 1965-69. I årene 1972-74 var han president i Norske Studenters Idrettsforbund samtidig som han også var leder for Sør-Trøndelag Badmintonkrets. Deretter flyttet han til Oslo og ble medlem av Oslo Badmintonklubb. Etter noen år i hovedstaden ble han president i NBF.
Einar er tildelt NBF-gullmerke.
Litt frem i tid igjen. Tønsberg-mannen Nils Petter Johansen etterfulgte Truls H. Brekke som president i 1996. Mer om Johansen og de andre påfølgende presidentene på 2000-tallet i NBF 90 år – del 3: 2000-2028.
«Jeg er optimistisk av natur, i den forstand at jeg har pågangsmot, og tror at jeg kan gjøre noe for et fellesskap, i et fellesskap.»
Truls H. Brekke
